Tanker i eksamenstiden - satt på spissen

Det er mye man kan si om det å være student. Man kan sove så lenge man vil om morgenen, man kan være så lenge oppe man vil om kveldene og det å ta seg en fest i ny og ne er ikke et uvanlig fenomen. Men etter noen måneder der man har levd livet og tenkt ’jeg har god tid, jeg kan lese det kapittelet senere’, så kommer plutselig den tiden der du blir hjemsøkt av alt du ikke gjorde. Jeg skal ta eksamen i totalt 50 studiepoeng dette semesteret, og min tanke bak dette var å teste mitt potensial som student. I dag tenker jeg at jeg har tatt meg litt for mye vann over hodet. Jeg ser på temaene jeg kan få på eksamen og alt stopper opp. Det å klare å formulere en problemstilling innenfor det gitte emnet virker som en umulig oppgave, og det å skulle skrive om dette i seks timer, ja, det kan jeg ikke forestille meg at skal gå engang. Kanskje jeg skulle ha nøyd meg med den ene eksamenen i religion sånn at jeg kunne fått vitnemålet mitt og så begynt å jobbe fulltid som lærer… Men jeg ville ikke jobbe, jeg hadde endelig klart å få inn en viss studieteknikk (trodde jeg) og jeg ville studere historie, ganske absurd siden jeg er elendig på å huske årstall, navn og å se de store linjene. I tillegg ville jeg opprettholde mitt nivå i engelsk etter mitt opphold i York, så jeg meldte meg likeså godt på enda et fag; Beat Culture. Det siste faget er ironisk nok det faget jeg tror jeg vil gjøre det best i. Kanskje det er fordi jeg vet at det ikke er like viktig som de andre?

Jeg er lei nå. Lei av å oppleve den siste delen av semesteret som et absolutt mareritt der jeg har tre eksamener på en uke, en semesteroppgave jeg ikke har startet skikkelig på og total mangel på motivasjon til å sitte på universitetet i 10 timer eller mer for å prøve å lære meg noe som jeg vet vil hjelpe meg på eksamen, men som jeg også vet at jeg kommer til å glemme innen uka etterpå. Hadde eksamenssystemet her bare vært som i England der karakteren er basert på flere oppgaver du skriver gjennom hele semesteret og ikke på den ene dagen der man skjelver av nerver og frustrasjon mens man prøver å skvise hjernen til det maksimale for å bestå faget. Lærer vi i det hele tatt noe når systemet er lagt opp slik? Kan jeg finne mitt potensial som student når systemet ikke legger opp til kontinuerlig arbeid gjennom hele semesteret?

Akkurat nå er det lite jeg kan gjøre. Om litt over ett døgn er min første eksamen dette semesteret, og det eneste jeg kan gjøre er å satse på at mine evner til å skrive nonsens utformet som en faglig artikkel skal kunne lede meg gjennom de seks timene med tortur i et mest sannsynlig dårlig ventilert klasserom med vonde stoler og en eller annen irriterende vifte i bakgrunnen. Kunsten blir å kunne blokkere ut alt som sier ’du kan jo ikke dette!’, ’ååh, den lyden irriterer meg!’ og ’kan ikke han bare pusse den forbanna nesa!’ og heller senke skuldrene og tenke ’dette har jeg brukt x antall timer på å lære meg, det er umulig at jeg ikke kan noe!’. Jeg har lært noe, jeg må ha lært noe! Og hvis ikke, ja, hvis jeg ikke består dette maraton av en eksamenstid, ja så kanskje det er på tide og tre inn i rollen som lærer. Da vil i hvert fall jeg gjøre mitt beste på å forberede mine elever på den tiden som ligger foran dem på universitetet, og ikke si at ’som student kan man leve livet’, for hvis det er det man bruker tiden på, ja, så kanskje det lånet aldri vil bli gjort om til et stipend og den lønnsøkningen du håpet på blir uoppnåelig grunnet mangel på utdannelse og det blir enda vanskeligere å betale ned studiegjelda.